Min idé er å skape vakre ildsteder. Det er det samme om flammen kommer fra ved, gass eller bioetanol, bare ildstedet er til øyets lyst. Peisen står jo som regel på den fineste plassen i stua 365 dager i året enten den brenner eller ei, så vakker bør den være!
Som kunsthådverker har jeg i mange år jobbet i myke materialer av satin- shiffon- silke-fløyel… og elsker både det taktile og utrykket. Samtidig er det spennende å vandre på nye stier, og jeg befant meg plutselig på sporet av noe hardere, men likevel beslektet i farger og utrykk.
Vakre ildsteder?
Helt siden barneårene husker jeg mange fine stunder rundt peisen både hjemme og på hytta. Som voksen har jeg undret meg over hvorfor moderne ildsteder er så kjedelige, stygge, klumpete og ofte svarte ? Antagelig henger vi igjen i en tradisjon der ovnen har vært mest til nytte, og ikke så mye til pryd og lyst. Midt i stua på den fineste plassen står den gjerne som et svart lokomotiv, 365 dager i året enten den brenner eller ei…
Etter en befaring eller bilder velger vi peisinnsats fra anerkjente produsenter, designer det vi kaller peiskassen og foreslår det visuelle uttrykket på peisens ytre. Her kommer elementer som mosaikk, farger og mønster inn.
Til alle dem som ikke har pipe eller ønsker å ha en “flamme i alle rom” har jeg laget en serie frittstående kaminer som brenner på bioetanol. Ingen er like og de har vakker flamme fra en trygg og idiotsikker brenner. Du kan se nærmere på disse her eller under valget kaminer.
Et barndomsminne
En opplevelse fra barndommen sitter som spikret i et inntrykksømt sinn. Vi hadde familie som drev en gård på Dokka for gutter med forskjellige problemer. Det var alltidspennende å entre gården på høyden. Det luktet ku og kjøttkaker, diesel og urin og overalt var det gutter.
Inne i de store stuene ble det bedrevet aktiviteter, og du store mandeløye: de fikk lov til å lage glassmosaikkbilder. Jeg husker følelsen av å holde mosaikken med de fine fargene i hånden. Men jeg var ingen ”slem gutt” og bare på besøk, så det ble ingen mosaikk-kunst på meg den gangen. Men minnet lever og nå er visst tiden inne til å la det vandre ut av sinnet….
Anne Esbjug
